Bibliografi

Jyllandsposten, Christian Møgeltoft

Bomvokterhytta er mindre enn jeg har forestilt meg. Bestyreren kjører fort, enda veien er svært smal og humpete. Hytta og bommen kommer brått på meg. Han svinger bilen ut i grøfta og bråstopper. Hytta ligger ikke langt fra veien. Den trenger maling, det er det ingen tvil om. En gang har den vært rød, nå er den mest grå. Den ligger ved veiens høyeste punkt. Det er to hengelåser og en vanlig dørlås på hyttedøra. Bestyreren finner frem de riktige nøklene fra et stort knippe han har i jakkelomma. Han er rask i bevegelsene. Han dytter hatten sin høyere opp i panna før han åpner døra. Det er han som går inn først. Jeg bærer kofferten og bagen min selv. Det er en liten gang, ei ny dør og så et rom, to vinduer. Det er alt. Det er lite. Et minimalt spisebord og to stoler ved det ene vinduet, slik at man kan sitte og se ned på veien og bommen. En tresofa med en tynn madrass. Oljelamper. På den ene kortveggen står ei seng og en liten kommode med tre skuffer i. Det er sand på gulvet. Fra vedkomfyren går et svart rør opp gjennom taket. Kjøkkenbenken er kort. Ved døra står et skap. Det hjelper å tenke på at bestefar har bodd her halve året. Foran sofaen har han laget et bord av ei kasse og ei treplate. Han har plassert et rødt tøystykke som duk på bordet. På veggen henger en tegning som jeg har laget til ham en gang. Det at bestefar har prøvd å pynte rundt seg, gjør meg trist og glad på samme tid. Jeg skulle ønske bestefar hadde vært her nå. Han sa alltid at han hadde det så koselig i bomvokterhytta. I mitt hode ble den til et lunt og fortreffelig sted jeg drømte om å få besøke. Den mutte Bestyreren er ingen god omviser i det nye hjemmet mitt. Han står bare rett opp og ned ved døra og ser utålmodig ut. Jeg har aldri hatt jobb før. Jeg skal være glad til som har fått meg jobb. Men det var uventet at det var her jeg skulle ende opp. Bestefar var uheldig da han skulle reparere taket vårt, og er hardt skadet og syk. Han kan aldri jobbe mer. Det er bare de som jobber for Bestyreren, som får bo i husene han bestemmer over. Bestyreren jobber for Høvdingen. Høvdingen eier alt i Bygda, og så eier han fjellveien fra Bygda og opp til bommen. Jeg skal være bomvokter i stedet for bestefar, så vi ikke blir kastet ut av huset vi leier. De som bruker fjellveien, og passerer gjennom bommen, skal sannsynligvis til byen ved havet. Det er mest trafikk i retning havet, har bestefar sagt. Men hva vet jeg. Jeg har levd livet mitt i Bygda. Det er nok for meg. Jeg tenker ikke at jeg må se havet, at det kan være til nytte for meg. Bestemor snakker alltid om at hun gjerne skulle ha sett havet. Enda så gammel som hun er, har hun ikke fått gjort noe med det. Da er det nok ikke så viktig likevel. Vi som kommer fra Bygda, kan ikke bruke havet til noe. De som bor der kan kanskje det. Jeg kan ikke tenke meg at vi bygdefolk blir noe klokere av å få se havet. Det er typisk bestemor å ønske seg noe annet enn det som er.