Om Aksel

Regnet i London

- en tekst skrevet til foreningen "Les!".

Av Aksel Selmer

Vi vet ikke egentlig hva som gikk av oss, det var bare et innfall, ikke vondt ment, ikke vondt tenkt, det var noe som helt spontant kom over oss og som moret oss atskillig, en luskende, hviskende performance i Tate Gallerys overfylte salonger, for vi hadde vært halvveis i Barnett Newmans utstilling, noen minimalistiske greier; en strek eller to på et ensfarvet lerret, ikke akkurat betagende eller suggererende på noen måte, men noe man liksom følte man hadde sett før, men vi skulle til Tate, det hadde vi bestemt oss for før vi dro til London og når det regnet som det gjorde og turen på broen over Themsen minnet mer om en novemberdag i Bergen, passet det utmerket at vi hadde lagt søndagsturen til dette berømte galleriet, for de har jo så mye annet der også, de faste utstillingene og butikkene og caféen, Tate er et must om man har et snev av seriøs kunstinteresse og vi vandret stille gjennom Tate med de regnvåte ytterjakkene våre hengende over armen, begynte øverst og gikk og gikk i kø gjennom avdelingen for Nude/Action/Body og ned til Newmans bilder, som om fyren ikke hadde noe annet igjen å fortelle enn den ene streken, og det var der vi så henne, sammen med en mann vi ikke visste hvem var, men det var henne, det var vi sikre på (er ikke det hun kunstanmelderen, du vet?), et ansikt vi hadde sett i avisen, et navn vi hadde sett under mange kunstanmeldelser, Lotte Sandberg fra Aftenposten gikk rett foran oss, som en i mengden, sammen med en mann, tre meter foran oss og vi hadde selvfølgelig aldri snakket med henne, hadde aldri vært spesielt opptatt av akkurat henne, annet enn at vi hadde sett at hun skrev i avisen, en slags kulturell halvkjendis, nå i Tate Gallery for å se på flere bilder, kanskje for å kunne skrive enda flere flotte ord om bilder hun hadde sett og det var da det begynte, jeg hvisket ”Lotte”, ”Lotte” høyt og klart og lot som ingen ting, var en av mengden som gled rundt i galleriets rom og så på bilder, Lotte Sandberg stoppet opp, lyttet, mest forundret, og gikk så videre, og vi fulgte rett bak til min kone fant tiden inne til å gjøre det samme, hun hvisket ”Lotte-Lotte” høyt nok til at Lotte Sandberg denne gangen snudde seg, usikker i blikket, for hva var dette, tenkte hun nok, hørte jeg ikke nettopp noen si navnet mitt, men hun så ingen, for alle så bort eller gjennom henne og hun gjenkjente ingen, så var det min tur igjen, litt nærmere denne gangen, ”Lotte-Lotte”, insisterende, nesten ropende hvisking og nå snudde hun seg brått, kikket grundig, gransket alle de som var bak, som gikk forbi, men hun så ingen ting, ingen hun kjente, hun var forvirret, hun lurte sikkert, hadde hun hørt navnet sitt, eller hadde hun ikke, det uvilkårlig uvirkelige i å gå rundt i Tate Gallery og innbille seg at man hører navnet sitt, hvisket igjen og igjen, min kone og jeg var stadig mestere i å late som ingen ting, så gikk vi videre til Landscape/Matter/Environment, passerte en guidet tur og da var vi der igjen, hver vår gang denne gangen, min kone som et ekko til min intense hvisking; ”Lotte-Lotte”, og nå var det tydelig at hun ikke visste hva, for det rykket i hodet hennes, som om hun ville snu seg for å se, men avbrøt seg selv, for hun grep sitt mannlige følge under armen og satte opp farten tok rulletrappen ned og inn i rommene for History/Memory/Society, vi lot henne få roe seg ned nå før vi satte inn et nytt hviskende støt; ”Lotte”, liten pause, så ”Lotte” igjen, nesten muntert, eller ertende om du vil, og nå stoppet hun opp, snakket med sitt mannlige følge og pekte og gestikulerte, de kikket bak over, satte blikket i alle rundt dem, men hva så de etter, eller hvem, så vi gikk bare videre, strømmet med mengden, vi litt foran dem nå, gled inn i et lite rom med videofremvisning, sa Lotte høyt i mørket der inne da Lotte Sandberg med følge passerte oss igjen og gikk raskt mot rulletrappen, hun orket kanskje ikke mer, vi fulgte etter og ble stående noen trinn over henne, tett omslynget, som nyforelskede og det var da vi tok den helt ut, vi nesten ropte, to ganger, ”Lotte-Lotte”, lyden bar godt i det store rommet og hun måtte ha hørte det, men hun reagerte ikke, kanskje bare et ørlite løft på skuldrene, som om hun skuttet seg, ingen andre reagerte, ingen ville vel heller ha koblet utropene til det tett omslyngede paret i rulletrappen, ingen brydd seg om et slikt rop, dypt inne i sine sterke kunstopplevelser som de var, for det skulle vel mer til enn Lotte for å rokke ved Picasso og Braque, men så var Lotte Sandberg med følge nede, hun ble stående ved foten av rulletrappen og skulte forvirret på alle som passerte, hun skulte på oss og alle og en hver som om hun trodde at blikket hennes skulle få noen til å avsløre seg som Lottehviskeren, og så gikk vi forbi Lotte for å la henne få fred, tok på oss de våte jakkene våre og gikk ut i Londonregnet, gikk på pub og snakket om at dette skulle vært filmet, at en slik happening hadde gjort seg på video, gjerne på Høstutstillingen sa vi, men hvordan, og hva om Lotte Sandberg ble redd, for vi kjenner henne ikke, vet ikke om hun er lettskremt og nervøs av type, og det var kanskje litt dårlig gjort, sa vi til hverandre og trakk på skuldrene, men ikke ondskapsfullt, og kanskje lærte hun noe av dette, som ufrivillig deltager i en instant-performance, for hva er kunst, og hvem og hvor er kunsten og hva om kunst egentlig er det du til en hver tid har rundt deg, du lever din kunst, du er din egen kunst, utsettes kontinuerlig for kunst, om du vil eller ikke, du har ikke noe valg når kunsten velger deg, foreslo vi og smilte lykkelig til hverandre, skålte med hver vår London Pride for Lotte, ”dette skal være Lottes skål”.

I keeperdrakta for Det norske Forfatterlandslaget